Month: September 2014

Standardisering over tid: Endrede behov for identifisering av legemiddel

I dette innlegget skriver jeg om hvordan standarden for merking av legemiddelprodukt i Norden er, og at man nå står overfor en betydelig oppgave for å kunne støtte nye krav i markedet for å hindre forfalskninger og sikre sporbarhet. Det jeg beskriver er i stor grad lånt fra en rapport skrevet av Hans Andersson på oppdrag for LIF (bransjeorganisasjonen for legemiddelindustrien i Sverige) som beskriver historien bak merking av legemiddelprodukt i Norden, dagens utfordringer og hvordan LIF mener de skal løses.

Begrepene produkt, artikkel og forpakning, samt hvordan bruken av varenummer og id-begrep for å identifisere disse har blitt endret over tid, er grunnleggende for å forstå utfordringen man står overfor, og disse begrepene beskrives i neste avsnitt.

Produkt, artikkel og forpakning

  • Produkt: Begrepet produkt benyttes for alle artikler med samme handelsnavn, styrke, virkestoff, for eksempel Tablett X 500 mg, tablett fra firma Y.
  • Artikkel: Et produkt kan ha en eller flere artikler. Begrepet artikkel benyttes for en spesifikk forpakningstype og størrelse av et produkt, for eksempel Tablett X 500 mg, brett med 20 tabletter fra firma Y.
  • Forpakning: En artikkel kan ha en eller flere forpakninger. Begrepet forpakning benyttes for en artikkels fysiske forpakninger. Disse kan ha:
    • Ulike mål
    • Ulikt utseende
    • Ulike pakningsvedlegg i de nordiske landene, for eksempel språk og informasjon.
    • Ulikt innhold – ulik sammensetning av legemidlet, for eksempel fargestoff (parallellimport)

Eksempel på samme artikkel, men ulike forpakninger:

  • Svensk/finsk forpakning – Tablett Y, 500 mg, 20 blister
  • Dansk/norsk forpakning – Tablett Y, 500 mg, 20 blister

Forpakningsmaterial inkludert pakningsvedlegg er på ulike språk

  • Paracetamol Parallellimportør Z – 500 mg, brett a 20 med opprinnelse fra Bulgaria
  • Paracetamol Parallellimportør Z – 500 mg, brett 20 blister med opprinnelse fra Portugal

Brett med tabletter, pakningsdimensjon, fargestoff m.m. kan skille.

Varenummer

På begynnelsen av 70-tallet ble muligheten for å etablere ett unikt id-begrep for legemiddel diskutert, og i 1977 ble det lansert nordiske varenummer som gjorde det mulig for legemiddelprodusenter å håndtere de fem små nasjonale markedene i Norden som ett stort marked, med mindre administrasjon og lavere kostnader som resultat. Tanken var at en forpakning skulle være lik i alle land der samme varenummer ble brukt. Dvs at autorisert markedsfører, navn, styrke, legemiddelform, forpakningsstørrelse, forpakningsmaterial m.m skulle være identiske. Dette innebar at varenummeret var unikt per artikkel og forpakning, dvs 1 artikkel = 1 forpakning.

Strekkode

På 1980 tallet oppstod det behov for maskinlesbar informasjon (strekkoder) på legemiddelforpakninger. Det ble besluttet at det ledende formatet for strekkoder, EAN, skulle benyttes. Denne strekkoden representerer et id-begrep, GTIN, for en forpakning. GTIN er en global standard for artikkelnummerering som administreres av GS1. Id-begrepet består av 13 tegn (GTIN-13).

  • Format (GTIN): Virksomhetsprefiks+referansenummer for artikkel + kontrollsiffer

Ettersom varenummer var sentralt på 1980-tallet ble det argumentert for å inkludere varenummer i strekkoden. For å oppnå dette ble det besluttet å modifisere id-begrepet (GTIN) i strekkoden for legemiddel i Norden. Det nordiske formatet ble kalt NTIN og har samme format som GTIN, 13 tegn, men med ett fast prefiks og et varenummer i stedet for et referansenummer til en artikkel.

  • Format (NTIN): Nordisk prefiks (704626) + varenummer + kontrollsiffer.

Konsekvensen av at markedets krav har endret seg

Varenummer og NTIN fungerte bra i begynnelsen, men forutsetningene har endret seg, eksempelvis:

  • Pakningsvedlegg ble obligatorisk
  • Parallellimport ble innført
  • Elektronisk samhandling av alle trinn i prosessen fra resept til utlevering

Når markedet endret seg, endret også kravene seg, men dessverre ble ikke retningslinjene for varenummer oppdatert. Det ble heller ikke ført kontroll med at de retningslinjene som faktisk eksisterte for varenummer ble fulgt, noe som førte til at retningslinjene ble tolket ulikt av ulike virksomheter og til og med av de ulike nordiske landene. Grunntanken at 1 artikkel = 1 forpakning og at denne har 1 nordisk varenummer og er alltid den samme i de ulike nordiske landene gjelder derfor ikke lenger for alle artikler. Et eksempel er at en artikkel som parallellimporteres fra ulike land kan ha:

  • Samme varenummer
  • Ulikt opprinnelsesland
  • Ulik sammensetning av legemiddel, eksempelvis fargeemne
  • Ulike forpakninger, eksempelvis mål og utseende

En artikkel kan derfor i dag ha flere ulike forpakninger med samme varenummer. Ettersom NTIN inneholder varenummer kan det bare finnes ett NTIN per varenummer, og strekkoden blir den samme for alle forpakninger med samme varenummer noe som gjør det umulig å unikt identifisere en artikkels ulike forpakninger.

Et GTIN identifiserer 1 unik forpakning. Et NTIN identifiserer 1 unik forpakning kun dersom artikkelen kun har 1 forpakning. Hvis ikke så identifiseres kun NTIN artikkelen ettersom varenummeret er en del av NTIN formatet. GTIN i kombinasjon med varenummer gjør det mulig å unikt identifisere en artikkels ulike forpakninger samtidig som at man kan beholde fordelene med varenummer, eksempelvis ved utskrivning av resept.

Strengere krav: e-verifikasjon

Det europeiske direktivet om forfalskede legemiddel foreskriver obligatoriske, harmoniserte sikkerhetsdetaljer på alle reseptbelagte medisiner, men med visse unntak. Disse sikkerhetsdetaljene skal bestå av en unik forpakningsidentitet kombinert med forsegling av pakning. Målet er å forhindre at falske legemiddel når pasienter i de tilfeller der forfalskninger ikke på annet vis fanges opp av myndigheter eller aktører i distribusjonskjeden.

EFPIA anbefaler et system for verifisering av legemiddel basert på GS1 2D DataMatrix, der GTIN utgjør en del av identifiseringen. Dette innebærer at de fleste reseptbelagte legemiddel om noen år vil ha GTIN. Hver enkelt fysisk forpakning vil med e-verifisering ha en unik kombinasjon av et serienummer + GTIN som vil bli lagt inn i en europeisk database ved produksjon. Det blir dermed mulig å verifisere og “sjekke ut” hver enkelt fysisk forpakning ved utlevering til sluttbruker.

Merk at for å kunne unikt identifisere en artikkels ulike forpakninger så kreves det en unik identitet på forpakningsnivå (GTIN/unikt NTIN). Grunnen til dette er at det ikke kommer til  å være en database der det fremgår til hvilken av en artikkels ulike forpakninger et serienummer tilhører. Serienummeret er heller ikke tilstrekkelig for å kunne identifisere en artikkels ulike forpakninger. Det er derfor ingen tvil om at innføring av e-verifisering vil innebære store endringer og mye arbeid for å sikre GTIN på forpakningsnivå. Strekkoden skal erstattes med 2D DataMatrix og produksjonsprosessen må endres slik at en DataMatrix med et valid serienummer skal kunne trykkes på hver forpakning. Produksjon og layout på forpakninger vil med dette bli påvirket, og i tillegg skal forpakningene ha en forsegling.

Oppsummering

I etterpåklokskapens lys er det enkelt å se at man på 80-tallet skulle ha satset på fullverdige GTIN for strekkoder. Da hadde man ikke vært i den situasjonen man er i dag. LIF har anbefalt at man i Sverige må kunne identifisere ulike forpakninger av samme artikkel for å bl.a ivareta:

  • Utstedelse av resept – parelellimport dersom legemiddelet ikke er identisk, eksempelvis ulike fargeemner.
  • Distribusjon – Når det er pakningsvedlegg på ulike språk og med ulikt innhold for de nordiske landene, men forøvrig identiske legemiddel.

I Norge er situasjonen den samme som i Sverige. Her finner du informasjon om hvordan man i Norge bruker Varenummer som identifikator for legemiddel, lignende som i Sverige. I Danmark derimot virker det for at den største private grossisten har implementert 2D DataMatrix i tråd med anbefalingene i nytt EU direktiv. Det er i tillegg bygd inn en logikk for varegruppering i nummerserier som er i bruk. Det er liten tvil om at å opprettholde et eget nasjonalt/nordisk system for varenummer på legemiddel ikke er rasjonelt i det lange løp. Der man i utgangspunktet for det nordiske samarbeidet om varenummer for legemiddel hadde de beste intensjoner om å bli et kostnadseffektivt nordisk marked, har tiden nå løpt fra den proprietære løsningen som ble valgt.